Blogg

22 juli 2013

OM NORSKE VISER

Ordet «vise» er en urform som har blitt brukt på forskjellige måter opp igjennom historien. Salomos Høysang fra det gamle testamentet kalles for eksempel «Høga Visan» på svensk.

Jørn Simen Øverli

Helt fram til 1930 var skillingsviser mye brukt og var ofte den viktigste formidleren av nyheter og viktige hendelser. De startet med oppfinnelsen av trykkekunsten og varte helt til radioen overtok. Sangdiktere og formidlere levde av dette. En gang skal den raskeste visedikteren i Kristiania, Anton Andersen, ha skrevet og trykket en vise om en storbrann i Kongens gate så fort at han solgte den på gata før brannen var slokket. Mange av disse sangene var tragiske og hjerteskjærende og gjorde dype inntrykk. Det gjør de fremdeles, selv om ikke kvaliteten alltid er den høyeste. De blir ofte kalt «Almuens Opera».

Før og samtidig med skillingsvisene fantes ikke minst åndelige viser. Ofte var en bok eller to med slike viser de eneste som fantes i norske hjem ved siden av Bibelen. Disse visene bygger gjerne på sterke og tragiske historier fra det gamle og nye testamentet. De mest mystiske bygger også på elementer fra apokryfene. Mange av disse lever ennå.

Flotte norske folkeviser har også alltid vært viktige og dyrket i vekslende grad. Dessuten fantes sjømanns-, skogs- og rallarviser som også ble brukt til å få opp humøret og farten i arbeidet. Særlig i rallarmiljøet ble det sunget mye. Av og til sang de egnete sanger for å holde takten under tunge løft som krevde flere mann, og hadde til og med ansatt spesielle oppsangere.

Fra rundt år 1900 har det blitt sunget mye svenske viser i Norge. Dette er også hovedgrunnen til at nordmenn forstår svensk mye bedre enn omvendt. Profesjonell visediktning startet mye tidligere i Sverige enn i Norge, og den svenske visetradisjonen er større enn den norske.

Under 2. verdenskrig ble foreningen Visens Venner startet. Her var det diktere, komponister og utøvere som fikk fram og utviklet en norsk visetradisjon. De brukte radioen mye, og lagde radioprogramkonsepter som fremdeles inspirerer norske kulturjournalister. Et av medlemmene var Alf Prøysen (1914-1970), Norges største sangpoet og visedikter og en stor ekspert på skillingsviser.

På 1950 og 60-tallet kom det mange flotte angloamerikanske viser til Norge gjennom plater og media. Disse slo an over store deler av verden, og denne historien kjenner alle.

Så skjedde det en avgjørende forandring. Utover 1960-tallet skyllet den store norske visebølgen over landet, inspirert av alle de foregående viseformene. Et stort antall nye norskspråklige viser med egenart og personlig stil ble skapt, og gamle sanger ble tatt fram og gitt nye tolkninger. Etter noen få år fantes det viseklubber over hele Norge, også på helt uventede steder.

Dette var et dominerende innslag på den norske musikkscenen som varte til utpå 80-tallet da visene ble kombinert med mange andre stilarter. Slik er situasjonen i dag hvor den norsk sangpoetiske visetradisjonen stadig fremtrer i nye former.

Josefine Visescene er den den fremste nasjonale visescenen i Norge i dag som tar vare på, utfordrer og utvikler denne tradisjonen.



Et skattkammer for viser

Den fargerike hesten på bjelken nærmest Josefines scene har stupt framover for godt. Den støtter seg nå mer på mulen enn på beina, og det er lenge siden den har hatt nevneverdig oversikt over lokalet. Hittil har likevel ingen hatt hjerte eller vett til å rette den opp igjen. Det ville muligens være å rokke ved selve Josefines ånd, en regelrett fornærmelse mot hennes innebygde skeivhet som kveld etter kveld løfter takhøyden flere hakk.

Artistbilde

Stian Karstensen

Av Mari Liljenstrøm

Når jeg kommer inn døra rundt en time før dørene åpner, går jeg rundt og trekker inn den spesielle stemningen som nærmest velter mot meg. Du skal ikke oppholde deg her lenge før du oppdager Josefines inkluderende atmosfære, og da er du hjemme blant disse veggene.

Rundt halv ni hver onsdag begynner konsertene. Det er ofte fullt, så en må sitte trangt når artistene entrer scenen. Her er ingen stivpynta, men til sammen utgjør vi et fargerikt kor av småprat og latter. Når konserten kommer i gang, sitter folk lyttende og nipper til et glass. Et varmt, rødfarget tapet dekker de innerste veggene ved scenen, som om mønsteret var en del av musikernes noteark.

Blant lyktene som henger ned fra taket er det ikke en som henger helt rett. De spriker til alle kanter sånn at enhver minimalist ville rynke brynene. Visene hører virkelig hjemme i et lokale som dette, her hvor det henger alt fra falmet vørterølreklame til en gammel veltepetter.

Artistbilde

Sinikka Langeland

Blant tekster og melodier som framføres i dette lokalet kan en finne mang en skatt, og den samme opplevelsen oppnås hvis en lar blikket gli rundt i lokalet. På alle tverrbjelker og utposter ligger rare, gamle ting som alle har en liten historie å fortelle, og ser du godt etter kan du få øye på et lite eventyr i hver krok. Her har en nisse sovnet balanserende på en tverrbjelke, og han ser ut til å bekymre seg mindre for det som foregår under ham. En kollega av ham, som har sitt sete ikke langt fra utgangen mot entreen, prøver forgjeves å ri et elghode ut i natta. En blir aldri helt ferdig med å oppdage nye ting her, og jeg er ikke så sikker på om ikke syvende far i huset henger et bortgjemt sted oppe blant bjelkene.

En skal trives på Josefine, men en skal også lytte til artistene og gi dem den oppmerksomheten de fortjener. For Josefine krever oppmerksomhet fra sitt publikum. Til gjengjeld serverer æresgjestene hennes viser som på sin vei ned fra scenen strømmer utover i det avlange lokalet og binder oss sammen til ett eneste lyttende øre for en stakket stund. Toner og ord holder oss i et grep av ettertanke og små, private filosoferinger. Når en sitter i Josefines trange favn, som likevel rommer så mye, er det umulig å forholde seg likegyldig til det en blir servert. Jeg blir i alle fall overbevist om at det er verdt å komme tilbake.